livet er hærlig

09.jun.2011 16:42
2 kommentarer

...når huset er nyvaska, og du vet du får penger for det. ♥

5678550100_fd29ecbdd6_z_large 

... når du vet at sola skinner. ♥

Tumblr_lmihyg9jma1qhsofqo1_500_large

... når alt som prates om er at sommerferien er rett rundt svingen. ♥

Tumblr_lmfd7hbz6b1qis6mmo1_500_large

... når Justin Bieber er på full guffe på lydanlegget, og bassen dundrer i gulvet. ♥

Tumblr_ljz7zmnwbx1qiv7cyo1_500_large

... når du vet at siljesau skal komme å sove hos deg. ♥

Tumblr_lmegzmu6uc1qkk00so1_500_large

- Hege. 


de snakker om deg også

29.mai.2011 20:02
0 kommentarer

Hvis du leser bøker fra slutten av 1800-tallet, til begynnelsen av 1900-tallet, vet du at folk var veldig opptatt av hvordan andre så på dem. Spesielt hvordan de av "bedre" klasse så på en. Gjorde en person i en familie et eneste lille feilgrep, så visste hele bygda det, og familien hadde med ett dårlig rykte. Så én utenfor familien feilgrepet, jo da spredte ryktet seg som ild i tørt gress. Gamle sladrekjerringer gikk fra hus til hus, og fortalte alle om denne forferdelige familien. 

Slik er det fortsatt den dag idag på små steder hvor alle vet hvem du er. Blir ryktet først spredt, jo da er du ikke like høy i hatten når du går gjennom butikken lenger. Det er ikke bare følelsen av at folk vet noe om deg som de helst ikke skulle ha visst, det som er ekkelt, det er at du ikke vet hva de vet. For rykter er ikke helt sanne, sladrekjerringene legger smør på flesk, gjerne med et godt lag salt på toppen. 

Men når alt kommer til alt, så er det ikke hva andre mener om deg som betyr noe. Det er hvordan du selv ser på deg selv. Om du føler at dine valg er riktige, jo da er de riktige, om ikke alltid i andres øyne. Vi må alle følge grunnloven, skolereglementet og gjerne kardemommeloven, men det finnes ingen generelle regler for hvordan du skal leve livet ditt. Om folk snakker bak ryggen din og kritiserer deg, hva så? 

Er det noe som irriterer meg her i verden, så er det folk som kritiserer andre for deres væremåte (og spesielt når de kritiserer meg). Det er ikke sånn at når man blir født, så kommer det opp en skjerm hvor du velger hvordan du skal se ut, hvordan du skal være og slikt, du er født som du er, og det er på ingen måte noen som helst vits i å endre deg. For det er de som liker deg som du er, som er de virkelige vennene, de virkelige personene. 

K7_large

- Hege. 


han har Downs, Marcus!

28.apr.2011 19:00
1 kommentarer

To random facts om downs.

  • 25% av alle barn født med mentale skader i hjernen, har downs. 
  • 90% av alle de som finner ut av at barnet har downs tar abort.

Jeg personlig er ganske så i mot abort. Jeg har ikke noe i mot personene som gjør det. Men jeg ville aldri ha gjort det eller klart det. Jeg mener det nesten blir som å drepe noen. Den lille "tingen" du "fjerner" har allerede fingrer, tær, bein armer osv.  Lite som stor, et liv er verdifullt :) Det finnes andre måter på enn å ta abort. Du kan jo for eksempel adoptere. Men dette innlegget skal ikke handle om akkurat abort da. Selv kjenner jeg en gutt med downs på 2, tror jeg. Han er seriøst den skjønneste ungen jeg noen gang har sett!  Her er en "liten" novelle jeg ikke skrev for så lenge siden. Vet ikke om den er så bra men, følte bare for å dele den.


random google bilde

En gren knakk bak henne. Hun snudde seg, men det var ingen der. Hun fortsatte å løpe gjennom skogen. Hun kjente tårene som rant inn i munnen. Det hadde ikke helt gått opp for henne hva hun akkurat hadde fått vite. Hun visste egentlig ikke hvorfor hun løp, men det føltes godt. Pulsen var høy og hun begynte å bli sliten. Hun burde virkelig stoppe og snu. Sola skinte så vidt gjennom trærne og det var kaldt og fuktig. Hun måtte se seg for hvor hun tråkket. For en liten stund siden holdt hun nesten på å tryne i en liten gjørmepytt med ekle bobler og lange slimete pinner. Dette hadde forandret alt, absolutt alt. Hun visste hvor skuffet alle ville bli og hvor skuffet hun selv var.

Tidligere den dagen hadde alt vært fint og hun hadde kalt seg verdens heldigste jente. Hun hadde fått akkurat det hun hadde ønsket seg. Mannen, karrieren og huset, alt var på plass. Det eneste hun manglet var en baby hun kunne dulle med, men om 6 måneder var det og på plass. Hun gledet seg så mye at hun hadde begynt på barnerommet før hun ble gravid. Hun var en av de få jentene som alltid hadde drømt om å bli gravid og få verdens skjønneste unge, istedenfor det perfekte bryllup. Hun og Markus hadde vært gift i snart 3 år og endelig var hun blitt gravid. Etter at de hadde spist frokost den dagen, bladde hun gjennom HMs nye katalog for å bestille enda mer baby tøy. De ville egentlig ikke vite kjønnet, men hun hadde ombestemt seg, og de skulle få vite det i dag. Hun stoppet å bla på ei side med bilde av ei lita jente som hadde på seg en rosa kjole. Håret hennes var krøllete og brunt, og øynene var fortryllende, store og runde. Lisa hadde lyst til å dra den søte babyen ut av bladet. Hun drømte seg bort en stund og prøvde å forestille seg hvordan babyen ville se ut. Markus var ikke akkurat stygg, tvert imot, og hun var ikke så verst hun heller. Mange hadde faktisk sagt hvor pen barnet deres kom til å bli. Hun frydet seg og gleden bruste i gjennom hele kroppen.

?Ja, da skal vi se. Jeg regner med at dere er spente?? sa legen og smurte en grønn geleaktig krem på magen hennes.
?Gjett om!? Lisa hadde aldri sett et så stort glis på Markus før. Det er var helt klart at han også gledet seg. Baby feberen hennes hadde nok smittet over på han også. Legen stirret på skjermen og smilte: ?Det ser ut til at det blir en gutt. Gratulerer!?
Lisa og Markus så på hverandre og smilte.
Før de gikk ut gjennom døra, minnet legen på at de ville ringe angående fostervannsprøven hun hadde tatt forrige uke. Hun tok den som alle andre, for å være helt sikker på at barnet var friskt.

?And I?m free. Free fallin?, fallin?? hun begynte å bli ganske lei av Markus sin ringetone, men han var jo verdens største fan av John Mayer, så hun kunne ikke akkurat klage. Han tok telefonen, mens hun begynte å skrelle potetene til kjøttkakene de skulle ha til middag. Etter et par minutter kom han inn på kjøkkenet og rakte henne telefonen. Han så bekymret ut. Munnen var skeiv, øyenbrynene pekte nedover og pannen hans var rynkete. Et ansiktsutrykk hun så å si ikke hadde sett siden bryllupsforberedelsene. ?Legen vil snakke med deg? sa han stille. ?Hallo?? sa hun og prøvde å late som hun ikke var redd for at noe var galt. Legen begynte å prate. Da hun nesten var ferdig, satt Lisa i sofaen skjelvende, med hånda godt gjemt i hendene til Markus. ?Jeg vet at dette må komme som et sjokk, og jeg tror kanskje dere burde ha litt tid på å svelge det. Kom ned på mandag så tar vi en prat, ok?? hørte hun legen si gjennom telefonen. Det føltes ikke virkelig. Hun svarte med et lite ord, som om alt skulle være i den skjønneste orden. Akkurat som om hun skulle svare på om de ville ha rømmedressing til pizzaen: ?OK.? Etter at hun hadde lagt på stormet hun ut i ganga, dro på seg ei jakke og noen sko og løp ut i skogen som var som en dyster vegg bak huset.

Etter løpeturen var hun utslitt, og tanken på at hun måtte snakke med Markus, fristet ikke. Hun hadde lyst til å pakke seg inn i dyna, sette på favoritt filmen og spise is fra boksen. ?Lisa? Vi må snakke om dette,? sa han da hun hadde tatt av seg skoene og jakka. ?Ja, jeg vet,? svarte hun med en svær klump i halsen. Hun måtte ikke begynne å gråte. Hun måtte ikke. Hun tok seg sammen og fortsatte:? Han har Downs, Marcus. Vet du hvor mye arbeid vi kommer til å få? De må ha hjelp til alt og de er ikke akkurat smarte heller! Og han kommer ikke til å bli kjekk, han kommer til å bli mobbet på skolen! Jeg vet ikke om jeg orker det??. De pratet resten av kvelden og søkte litt rundt på nettet. Etter en stund kom de over en artikkel som var skrevet av en som var mor til en med Downs. Artikkelen forandret synet til Lisa totalt. Hun ville beholde barnet og ikke ta abort. Bare fordi han/hun ikke er ?normal?, så betyr det ikke at barnet er mindre verdt enn andre barn. Hun leste om hvor fantastisk denne ungen med Downs hadde vært ovenfor andre, som en engel hadde mora skrevet. Hun fikk tårer i øynene og skammet seg over det hun tidligere hadde sagt. Det verste var at i Danmark så tok nesten alle som fikk vite at barnet deres ville få Downs, abort. Hun visste at hun ville bli like glad i dette barnet, som hun ville ha blitt i et uten.

Månedene gikk og etter 9 måneder fødte hun en frisk baby med Downs. Han ble alles lille engel. Han fikk navnet Kristian og spredte glede hvor enn han var. Han gråt aldri og smilte alltid. Kristian forandret Lisas og Markus liv til det ugjenkjennelige, men på en bra måte. Han ble det beste som hadde hendt dem.


s-w-e-e-t.

I admire you, hvis du leste hele!

-Silje